Nerves of Steel

Things got pretty heated when school students set out to build a single-family home in Vollen, Asker.

Photo Espen Grønli Words Marianne Lie Berg

“De hadde to millioner å bygge en enebolig for og det går liksom ikke,” sier arkitekt Harald Thaulow i bilen på vei ut til Vollen i Asker.

I en sving rett før Vollen sentrum dukker det opp et plankegjerde med en enkel husformasjon bak. Malmfurupanelen på fasaden er ubehandlet og har ikke rukket å gråne i takt med vær og vind.

Kunsthistorier Nina Schjønsby åpner døren med et stort smil. Solen formelig flommer inn i huset og skaper en oppsiktsvekkende åpen og luftig følelse. Første etasje oppleves som et stort oppholdsrom med kjøkkenet plassert i enden av den rektangulære konstruksjonen. Soverommene er lagt til andre etasje med en åpen kontor- og lekeromsdel som strekker seg i en t-formasjon rundt åpningen ned til stuen med dobbelt takhøyde. Det er satt inn vindu både på kjøkkenet og hovedsoverommet som strategisk rammer inn utsikten over fjorden.

“They had two million to build a single-family home, and that just doesn’t work,” says architect Harald Thaulow in the car on the way out to Vollen in Asker.

On a curve just before downtown Vollen, a wooden fence comes into view, with a simple house behind it. The pine paneling on the facade is untreated and hasn’t had time to turn gray from the elements.

Art historian Nina Schjønsby opens the door with a big smile. The sun literally floods into the house, creating a strikingly open and airy feeling. The first floor feels like one large living space, with the kitchen situated at the end of the rectangular layout. The bedrooms are located on the second floor, along with an open-concept office and playroom area that extends in a T-shape around the opening leading down to the double-height living room. Windows have been installed in both the kitchen and the master bedroom to strategically frame the view of the fjord.

“Det første Harald sa da han kom hit var: ”Ok, her er utsikten, her legger vi det”. Vi hadde tenkt til å legge det ned i skråningen, sier Nina Schjønsby og ler.

Schjønsby og samboeren Halvor Haugen, som er oversetter og skribent, driver Tekstbyrået forlag som jobber med tekster og publisering i kunstfeltet. Det nye huset fungerer både som bolig og kontor. 

“Vi er her mye på dagtid og det er nesten et lite lysorgel dette huset. I stuen og andre etasje får du solen ned gjennom takvinduene. Når solen blir gul og varm, og den går nedover, kommer den på skrå innover stue- og kjøkkenvinduene,” sier Haugen. 

“The first thing Harald said when he got here was, ‘Okay, here’s the view—this is where we’ll put it.’ We’d planned to build it on the slope,” says Nina Schjønsby with a laugh.

Schjønsby and her partner, Halvor Haugen—a translator and writer—run Tekstbyrået Publishing, which specializes in writing and publishing in the arts. The new house serves as both a home and an office.

“We’re here a lot during the day, and this house is almost like a little light organ. In the living room and on the second floor, the sun streams in through the skylights. When the sun turns yellow and warm, and it starts to set, it comes in at an angle through the living room and kitchen windows,” says Haugen.

OVERRASKELSE

Det var ingen selvfølge at Schjønsby og Haugen skulle ende opp i enebolig med hage og fjordutsikt. For fire år siden bodde de med sine to barn på Grünerløkka i Oslo, og var fornøyde med det, da Haugen plutselig arvet en tomt. 

“Oldefaren min drev kolonial i Vollen på 1920 – 30-tallet,” forklarer Haugen som kan opplyse at tomten i sin tid ble brukt til å frakte isblokker ned til ventende skip i bukta.   

“Det var kunstige isdammer her og det ble fraktet isblokker til England. Isen skulle være ren og gjennomsiktig. Historien forteller at dronningen av England skulle kunne lese The Times gjennom isblokken,” sier Haugen.

SURPRISE

It wasn’t a given that Schjønsby and Haugen would end up in a single-family home with a garden and a view of the fjord. Four years ago, they were living with their two children in Grünerløkka in Oslo and were happy there when Haugen suddenly inherited a plot of land.

“My great-grandfather ran a general store in Vollen in the 1920s and ’30s,” explains Haugen, who notes that the plot was once used to transport blocks of ice down to waiting ships in the bay.

“There were artificial ice ponds here, and blocks of ice were shipped to England. The ice had to be pure and transparent. The story goes that the Queen of England was supposed to be able to read The Times through a block of ice,” says Haugen.

PENGEKNIPE

Hva gjør man når man arver en tomt, men ikke har penger til å bygge et hus. 

Schjønsby og Haugen kontaktet umiddelbart arkitekt Harald Thaulow som på den tiden drev sitt eget arkitektkontor sammen med arkitekt Atle Aas.  

“Vi hadde sett det han hadde gjort tidligere og likte det vi så. Han hadde blant annet tegnet en veldig fin hytte i Valdres,” sier Haugen. 

Thaulow gjorde først to utkast, begge med utgangspunkt i en grunnflate på åtti kvadratmeter. 

“Det ene utkastet var fordelt over to etasjer med grunnflate på førti kvadratmeter. Det var nærmest et lite tårn,” sier Thaulow.

FINANCIAL DIFFICULTIES

What do you do when you inherit a plot of land but don’t have the money to build a house?

Schjønsby and Haugen immediately contacted architect Harald Thaulow, who at the time ran his own architectural firm together with architect Atle Aas.

“We had seen his previous work and liked what we saw. Among other things, he had designed a very nice cabin in Valdres,” says Haugen.

Thaulow first drew up two drafts, both based on a floor area of eighty square meters.

“One of the drafts was spread over two stories with a floor area of forty square meters. It was almost like a small tower,” says Thaulow.

“Jeg husker at hans kollega på den tiden Atle Aas frarådet ham sterkt fra å gå for den løsningen,” kommer det litt lattermildt bak kjøkkenbenken fra Haugen. 

“Jeg likte det veldig godt. Tre soverom oppe, et veldig kult bygg,” gliser Thaulow.

De fant imidlertid ut at det ble litt meningsløst å bygge en enebolig som var like stor som leiligheten de hadde inne i byen. 

“Når du skal bygge en bolig er det masse utgifter i tilknytning til rigg, oppstart etc. Det er dyrt å bygge et lite hus istedenfor et større,” forklarer Thaulow.

“I remember that his colleague at the time, Atle Aas, strongly advised him against going with that solution,” Haugen says with a chuckle from behind the kitchen counter.

“I really liked it. Three bedrooms upstairs, a really cool building,” Thaulow grins.

However, they realized it didn’t make much sense to build a single-family home that was just as big as the apartment they had in the city.

“When you’re building a home, there are a lot of expenses related to construction, start-up, and so on. It’s expensive to build a small house instead of a larger one,” explains Thaulow.

ET ROP OM HJELP

Thaulow tok kontakt med en byggmester han hadde jobbet sammen med på et prosjekt tidligere for å spørre om råd. Kristian Eriksen hadde i mellomtiden begynt som lærer på Nesbru videregående skole. Han var ikke i tvil. Det var helt umulig å få til noe brukbart for to millioner. Men hvis byggherren, altså Schjønsby og Haugen, kunne akseptere at byggeprosessen tok tre år, kunne han kanskje gjøre hele byggeprosjektet om til en skoleoppgave for sine elever. 

“Å bygge en hel enebolig som skoleoppgave er ikke vanlig. Som oftest er det enklere bygg som blir satt opp,” understreker Thaulow. 

Her skyter Haugen inn at det var de som initierte det hele. 

A CALL FOR HELP

Thaulow contacted a contractor he had worked with on a previous project to ask for advice. Kristian Eriksen had, in the meantime, started working as a teacher at Nesbru High School. He had no doubts. It was completely impossible to build anything usable for two million. But if the clients—that is, Schjønsby and Haugen—could accept that the construction process would take three years, he might be able to turn the entire construction project into a school assignment for his students.

“Building an entire single-family home as a school project isn’t common. Usually, simpler structures are built,” Thaulow emphasizes.

Here, Haugen interjects that they were the ones who initiated the whole thing.

“Vi bad pent om at de kunne gjøre det. Det spiller tilbake til frilanstilværelsen. Vi hadde ikke hatt råd til det ellers.”

Det var mange ting som stemte i dette prosjektet. De fleste har kjøpt en tomt og betalt masse penger som de har renter på. Schjønsby og Haugen hadde ingen løpende utgifter ettersom tomten var arvet og de kunne uten problemer bo på Grünerløkka noen år til. 

“Vi hadde ikke dårlig tid. Skulle det bli noe måtte det bli sånn,” sier Schjønsby.

“We politely asked if they could do it. It goes back to our days as freelancers. We wouldn’t have been able to afford it otherwise.”

A lot of things fell into place for this project. Most people have bought a lot and paid a lot of money on which they’re paying interest. Schjønsby and Haugen had no ongoing expenses since they had inherited the lot, and they could easily continue living in Grünerløkka for a few more years.

“We weren’t in a rush. If it was going to happen, it had to happen this way,” says Schjønsby.

PRAKSISVEIEN

Nesbru videregående skole tilbyr et praksisløp mot fagbrev for elever som har behov for tilrettelagt undervisning. Her deles elevene opp i grupper på åtte som gjør at lærerne får en tettere kontakt med elevene. 

“Til forskjell fra en vanlig byggfaglinje opererer vi med fire dager på byggeplass og en dag i klasserom. Det var det som gjorde det mulig for oss å sette i gang med et prosjekt som dette,” sier Kristian Eriksen.

De ble opprinnelig enige om å strekke seg til nitti kvadratmeter over ett plan, men endte opp med 170 kvadratmeter over to etasjer. 

THE PRACTICAL TRAINING PATH

Nesbru High School offers a practical training program leading to a vocational certificate for students who require adapted instruction. Here, students are divided into groups of eight, which allows teachers to maintain closer contact with them.

“Unlike a typical construction program, we operate on a schedule of four days on the construction site and one day in the classroom. That’s what made it possible for us to launch a project like this,” says Kristian Eriksen.

They originally agreed to build a 90-square-meter single-story structure, but ended up with a 170-square-meter building spanning two stories.

“Da jeg sa ja til prosjektet ønsket jeg meg et hus på en etasje for å unngå så mye høyder. Så økte det med litt flere kvadratmeter og en etasje ekstra. Da var vi i gang så da var det bare å fortsette,” ler Eriksen.

Byggmester Fredrik Bergseth ble engasjert med ansvar for det daglige tilsynet, det kunne ikke skolen ta på seg. Thaulow forenklet tegningene og gikk for en konstruksjon som skulle være så billig og enkel som mulig å bygge. 

“Det skulle være enkelt å fundamentere. Huset er lagt på en plate på barmark. Ikke noe dyre materialer overhodet. Billigste kryssfineren du får,” forklarer Thaulow.

Vinduene er uten listverk. Alt av stikk og ventilasjonskanaler er gjennomtenkt. Det er ikke lagt inn gulvvarme, men satset på panelovner i alle rom. 

“When I agreed to the project, I wanted a single-story house to avoid too many levels. Then the square footage increased a bit, and an extra story was added. Once we got started, there was no turning back,” Eriksen laughs.

Contractor Fredrik Bergseth was hired to oversee day-to-day supervision—something the school couldn’t handle itself. Thaulow simplified the blueprints and opted for a design that would be as inexpensive and easy to build as possible.

“The foundation had to be simple. The house sits on a slab directly on the ground. No expensive materials at all. The cheapest plywood you can find,” explains Thaulow.

The windows have no trim. All outlets and ventilation ducts are carefully planned. Underfloor heating wasn’t installed; instead, they opted for panel heaters in every room.

RØRENDE GJENSYN

På andre besøk ute i Vollen dukker Mathias Pedersen opp. Han var med på Vollen-prosjektet i det siste byggeåret, men har ikke vært i bygget siden markeringen for ferdigstillelse som Schjønsby og Haugen arrangerte for elevene sommeren 2015.  

“Som du ser her så har de brukt grove ubehandlede fasadeplater av fibersement,” sier Eriksen og peker på veggen som skiller gangen fra stuen.

“Det er grovt ja,” sier Pedersen og stryker over platene før han går videre og kikker seg rundt. 

Pedersen ble ferdig på Nesbru våren 2017 og jobber i dag som lærling i Totalentreprenøren AS, et lokalt tømrerfirma.

“Det var et seriøst prosjekt. Når folk skulle bo her måtte det bli ordentlig,” sier Pedersen og blir litt stille før han legger til. 

“Jeg føler jeg blir bedre når jeg har litt ansvar. Blir mer selvstendig og jobber mer selvstendig. 

A TOUCHING REUNION

On a second visit to Vollen, Mathias Pedersen shows up. He was part of the Vollen project during the final year of construction, but hasn’t been in the building since the completion ceremony that Schjønsby and Haugen organized for the students in the summer of 2015.

“As you can see here, they’ve used rough, untreated fiber-cement facade panels,” says Eriksen, pointing to the wall separating the hallway from the living room.

“It’s rough, yes,” says Pedersen, running his hand over the panels before moving on and looking around.

Pedersen graduated from Nesbru in the spring of 2017 and currently works as an apprentice at Totalentreprenøren AS, a local carpentry firm.

“It was a serious project. Since people were going to live here, it had to be done right,” says Pedersen, pausing briefly before adding.

“I feel like I improve when I have a little responsibility. I become more independent and work more on my own.

HAT ELLER ELSK

Læretiden her ute var så nær en virkelig jobb som man kan komme. Hver morgen fire dager i uka møtte de opp på byggeplass og spiste lunsj i brakka som andre håndverkere. Da Pedersen kom inn i prosjektet var bindingsverket og deler av taket oppe. Han jobbet mest med å legge panel og plater på veggene. 

“Vi jobbet vanligvis sammen to og to i team. Vi fikk beskjed av Kristian hver morgen: ”Dere to skal gjøre det og det og dere må bli ferdig i dag. Hvis dere ikke blir ferdig er det ikke bra jobba”, etteraper Pedersen Eriksen og begge ler. 

Thaulow understreker sin takknemlighet med å jobbe med Eriksen. Han var en lærer som klarte å formidle til elevene at det å bygge ikke handler om at du bare er en montør, men at man har noe å komme med. Thaulow innrømmer at han selv var ganske kompromissløs på smådetaljer og at det kanskje førte til at elevene noen ganger ble litt sure på ham. 

“Jeg husker det med takrennene,” sier Eriksen. 

LOVE IT OR HATE IT

The apprenticeship out here was as close to a real job as you can get. Every morning, four days a week, they showed up at the construction site and ate lunch in the site hut like the other tradespeople. When Pedersen joined the project, the timber frame and parts of the roof were already in place. He spent most of his time installing paneling and sheets on the walls.

“We usually worked in teams of two. Every morning, Kristian would tell us: ‘You two are going to do this and that, and you have to finish it today. If you don’t finish, it’s not good work,” Pedersen imitates Eriksen, and they both laugh.

Thaulow emphasizes how grateful he is to have worked with Eriksen. He was a teacher who managed to convey to the students that construction isn’t just about being a laborer, but that you have something to contribute. Thaulow admits that he himself was quite uncompromising when it came to small details and that this may have caused the students to get a little annoyed with him at times.

“I remember the gutters,” says Eriksen.

Da var det en del som reagerte: ”Skal det ikke være takrenner? Nei, det går ikke an, der går grensen»”. Det ble til tider hyttet litt med neven og ropt etter ”han derre arkitekten” og ”bare vent til han kommer, da skal vi fortelle ham hvordan det ligger an”.

“Men så ser jo Harald ganske snill ut så da var det vanskelig å bli sint på´n når han først dukka opp,” sier Eriksen.

Pedersen understreker at det er et hus som lett skaper litt diskusjon. Det er ikke noe midt i mellom, enten elsker man det eller så hater man det. På spørsmål hvor han står velger han ingen kommentar. 

Then some people reacted: “Shouldn’t there be gutters? No, that won’t do—that’s where we draw the line.” At times, people would shake their fists a bit and shout for “that architect over there” and “just wait till he gets here—then we’ll tell him exactly how things stand.”

“But Harald looks like such a nice guy, so it was hard to get mad at him once he actually showed up,” says Eriksen.

Pedersen emphasizes that it’s a house that easily sparks some debate. There’s no middle ground—you either love it or you hate it. When asked where he stands, he declines to comment.

GJENSIDIG TILLITT

Pedersen sier han husker at han traff byggherren en gang eller to, men at han ikke så mye til dem. 

Vi var her ganske sjeldent. Vi hadde to små barn og jobbet i byen. Hadde litt dårlig samvittighet, men følte at de var i gode hender, sier Schjønsby. 

“Tanken streifet meg, dette går veldig greit. Får de det egentlig med seg? Det pleier å være mer motstand, men så kom dere innom og var fornøyde,” sier Thaulow.  

Schjønsby omtaler Eriksen som et pedagogisk talent. Det var tross alt tjue elever involvert i byggeprosjektet over en periode på tre år.  

“Jeg husker da Glavabilen kom. Da var det stor stas på byggeplassen. Det var gøy å isolere den første dagen, men så begynte det å klø og da var det mer gøy å isolere hverandre,” sier Eriksen og alle ler høyt. 

MUTUAL TRUST

Pedersen says he remembers meeting the developer once or twice, but that he didn’t see much of them.

We weren’t here very often. We had two small children and worked in the city. I felt a little guilty, but I felt they were in good hands,” says Schjønsby.

“The thought crossed my mind: “This is going really smoothly. Are they actually getting anything out of it?” There’s usually more resistance, but then you stopped by and were satisfied, says Thaulow.

Schjønsby describes Eriksen as a talented educator. After all, there were twenty students involved in the construction project over a three-year period.

“I remember when the Glavabilen arrived. There was a big commotion at the construction site. It was fun to insulate on the first day, but then it started to itch, and then it was more fun to insulate each other,” says Eriksen, and everyone laughs out loud.

Men det var ikke like mye latter da en av elevene fikk ut frustrasjon ved å kjøre knytteneven i utgangsdøren. Eriksen husker han ble blek og tenkte fortvilet hvordan de skulle finne midler til å erstatte døren. Men her var oppdragsgiverne klinkende klare, den døren fungerte utmerket med et lite hakk, her skulle ingenting erstattes. 

“Det skal være spor i et bygg. Vi synes bare det er sjarmerende. Noen sånne særpreg har huset. Litt skjevt her og der, men det gjør ingenting,” sier Nina. 

Eriksen understreker hvor viktig det er å være åpne og fleksible i møte med unge folk. 

“I dette prosjektet har tillit, positivitet og vilje fra lærere, skoleledelse, arkitekt, tiltakshaver og lokale håndverkere gjort det mulig å flytte klasserommet ut på byggeplassen. Det gir elevene viktig praksisretta undervisning,” sier Eriksen. 

“Jeg har vært veldig glad i dette prosjektet. Godvilje i alle bauer og kanter. Det gjør at man får lyst til å lage et ordentlig prosjekt,” legger Thaulow til. 

But there wasn’t quite as much laughter when one of the students took out his frustration by punching the front door with his fist. Eriksen recalls turning pale and desperately wondering how they would find the money to replace the door. But the clients were crystal clear on this point: the door worked perfectly fine with a little dent—nothing needed to be replaced.

“A building should have its marks. We just think it’s charming. The house has its own unique character. A little crooked here and there, but that’s okay, says Nina.

Eriksen emphasizes how important it is to be open and flexible when working with young people.

“In this project, trust, positivity, and willingness on the part of teachers, school administrators, the architect, the project developer, and local craftsmen have made it possible to move the classroom out to the construction site. This provides the students with important hands-on learning,” says Eriksen.

“I’ve really enjoyed this project. There’s been goodwill all around. That makes you want to create a truly great project,” adds Thaulow.

FAKTA 

Villa i Vollen i Asker

Bygget av 20 elever ved Nesbru videregående skole.

Arkitekt: Harald Thaulow.

Areal: 167 m2 BRA (en del av areal under skråtaket teller ikke)

Byggeperiode: Høsten 2012 til høsten 2015.

Entreprenør: Nesbru videregående skole sammen med Bergseth AS som hadde det formelle ansvaret.

Ansvarlig lærer ved Nesbru vgs: Kristian Eriksen

Kostnad: Endte på halvparten av hva en vanlig enebolig koster.

Facts

Villa in Vollen, Asker

Built by 20 students at Nesbru High School.

Architect: Harald Thaulow.

Area: 167 m² gross floor area (part of the area under the sloped roof is not included)

Construction period: Fall 2012 to fall 2015.

Contractor: Nesbru High School in collaboration with Bergseth AS, which held formal responsibility.

Supervising teacher at Nesbru High School: Kristian Eriksen

Cost: Ended up costing half as much as a typical single-family home.